Hans frø, sådd i motvind, har slått dype røtter i et stort publikum, og de vokser stadig, skriver Nils Magne Knutsen i etterordet til «Samla dikt» (2015) av Helge Stangnes.
Tekst: Nils Magne Knutsen,
Professor emeritus i nordisk litteraturvitenskap
Foto: Hilde Kat. Eriksen
Det er naturlig å plassere Helge Stangnes i en både eksklusiv og krevende litterær tradisjon: Den begynner med Petter Dass og hans tette observasjoner av klimaet og lyset og hverdagen og folket her nord «ved verdens ende». Vel to hundre år seinere kom Hans Lind med sine Nordlandsviser (1910). Sammenlignet med Hr. Petters overveldende kraft og fylde er dette et spinkelt bidrag, men det står i samme tradisjon, med det samme blikk for hverdag og hav og fisk og med det samme blikk for humor. I tillegg fører Lind inn et nytt element: Diktene er skrevet på dialekt, det er folkets egen stemme som taler fra rorbuene og egnestampene.
Så gikk det 70 år før Arvid Hanssen dukket opp med sine formsikre viser, sin nordavindsvals fra sjarken og støa og en hverdag der det var lite av rikdom på ræk, men der det også kunne blinke lystig av heimlaga spas, akkurat som i Nordlands Trompet.
Da Arvid Hanssen sto fram i 1970-åra, kom han i rett tid, og tida tok godt imot han. Men begeistringa ble mindre etter hvert, de litterære konjunkturene endra seg, sjarken og støa og forankringa i en tydelig nordnorsk identitet ble i stigende grad møtt med et skuldertrekk eller med ironi av yngre generasjoner som var mer orientert mot ei urban framtid enn mot det de kunne oppleve som ei nostalgisk fortid.
I denne situasjonen var det at Helge Stangnes overtok stafettpinnen fra Arvid Hanssen. Han var på sett og vis 20 år for seint ute, han startet i motvind og måtte konkurrere både mot konjunkturene og mot Arvid Hanssens popularitet. Heldigvis lot han seg ikke friste til å forlate verken sjarken eller støa eller vers på rim, og det viste seg at verden ikke var så forandret som man hadde blitt fristet til å tro: Hans fire diktsamlinger har slått den ene salgsrekorden etter den andre og har fått en utbredelse som få norske – og ingen nordnorske – lyrikere har opplevd.
Hvordan skal vi forklare det?
Vi kan jo begynne med forma, med taktfaste strofer og enderim. Det er ei krevende form, for det er ei form som fort blir ei tvangstrøye og en klamp om foten. Men når den beherskes med full kontroll, uten krampaktige ordstillinger, haltende syntaks eller tomme nødrim, begynner versefoten å danse, den blir fri og lekende og ubesværet, den får dette lette og selvfølgelige over seg som preger alle diktene til Helge Stangnes.
Den virtuose lettheten i forma høver som hånd i hanske med det jevne tilsig av burlesk folkekomedie som alle diktsamlingene rommer. Men den faste forma er også med på å gi tyngde til det store alvoret og den inderligheten som er et gjennomgående trekk ved disse fire diktsamlingene, et alvor som kommer fram både i den intense, lydhøre observasjonen av nordnorsk natur, og i de betraktninger som rammer inn disse observasjonene. I alt dette ser vi hvordan rimene forsterker språket, legger klang og styrke i det, får det til å feste seg i minnet, gjør det slitesterkt, som armering i en mur.
Det som også kommer tydelig fram i observasjonene av det nordnorske lyset og landskapet, er en detaljrikdom som viser at forfatteren vet hva han snakker om; han har i mange år rodd fjordene og vandret liene med både øyne og ører åpne. I hans naturdikt synger det en inderlig tone, vi hører hele veien ekko av et oppmerksomt og andektig forhold til de livsprosessene som utfolder seg omkring ham.
(teksten fortsetter under bildet)
Tett knyttet til naturdiktene finner vi en annen tematikk: historisk bevissthet om og kulturhistorisk nærhet til den bygde-hverdagen Helge Stangnes vokste opp med i etterkrigstida. Her finner vi noen dikt som viser hvordan den enkeltes skjebne på en slående måte kan illustrere ei generell utvikling, som i diktet om «Huset hannes Henrik» (Lys langs en fjord), et hus som ga rom for stadig nye behov, som gjennomgikk stadig nye faser i etterkrigstida, som kostet slit og tunge offer, og som nå står tomt og fraflyttet. Husets historie illustrerer en families strev fra år til år, og det illustrerer noen samfunnsmessige krefter som han Henrik ikke har noen kontroll over.
I en beslektet kategori kan vi plassere dikt som «Telroran» (Landet og Lyset), en tekst om den gamle og høgt skatta og hardt tilkjempa kunnskapen om de beste fiskeplassene, en kunnskap som nå blir borte fordi den ikke behøves.
Og vi finner flere dikt av samme slag: «Emneved» (Frø i vind) er ei heil lærebok om det våre forfedre visste om hva slags tresorter man skulle bruke til ulike formål. Og høydepunktet er «Minnets merkesteina» (Vintersang) der Stangnes løfter fram den sammenhengen vi alltid er i – gjennom de stedsnavn som omgir oss som ekko og som hilsen fra dem som gikk framfor oss. Her forenes fjellvandreren og fiskeren Stangnes med historikeren og språkkjenneren Stangnes til et storfelt bilde av stedsnavn som et band mellom oss og historia og språket og landet:
Kem var han som først fann fram,
til det landskapet du kjenne?
Han, som første bål fekk tenne
på ei ukjent, namnlaus strand?
Det fins fleire dikt som peiker i samme retning, f. eks. «Kjerkegården ved havet» (Frø i vind), eller «Vi slakta sau» (Vintersang) eller «Grevet på Kvalnes» (Vintersang). Disse diktene bærer på en særlig tydelig måte fram det som kan sies å være en sterkt følt tematikk gjennom forfatterskapet: Et portrett av ei livsform som nå blir borte, en hyllest til en kunnskap som nå blir verdiløs og «tuves ned» liksom de mange utmarksteigene. I alt dette ligger det ei sterk påminning om hva det har krevd av slit å livberge seg i dette landet. Et rustent potetgrev kan være et vitne om den slitets saga som skapte så mange krøkte rygger i generasjonene foran oss:
Det e en saga der tekst og tittel
har sveitterenner som korrektur,
og utpå Kvalnes fins ett kapittel:
et rustent grev i en gråsteinsmur.
(«Grevet på Kvalnes» i Vintersang)
Enda en dimensjon ved diktene til Helge Stangnes må nevnes: Ikke bare hans språklige sikkerhet, men også hans språklige overskudd. Språket hans, et lett normalisert nynorsk, med sterke innslag av Senja-mål, har en ordglede, en oppfinnsomhet og en uttrykkskraft med sterke røtter i nordnorsk dagligtale. Han rår over et stort og treffsikkert vokabular som stiger rett ut av de emnene han skriver om og som understreker det autentiske preget ved tekstene. Iblant har han funnet det nødvendig å utstyre tekstene med små ordlister, men like gjerne taler ordene for seg selv, i all sin uforferdede uttrykksfullhet. Vi kan for eksempel minnes det muntre diktet om dama som kom hjem fra Gran Canaria, rammet av diaré, eller – slik det uttrykkes i diktet: Ho e «rangskjetten og helselaus».
Her minnes man uvilkårlig det Knut Hamsun sier om telegrafist Ole Rolandsen: hans språk var «både til sang og til sterk tale». Det samme kan man utvilsomt si om språket til Helge Stangnes.
(teksten fortsetter under bildet)
I en mer utfyllende karakteristikk av diktene til Helge Stangnes kunne man gå nærmere inn på hans mange sjarmerende barnerim, og man kunne gjøre et større nummer av hans evne til å fortelle ei historie, som i balladen om Hortensia eller diktet om han Teodor og hans nesten-forlis. Ikke minst i disse diktene kommer hans mesterskap som både smidig versemaker og som underholdende forteller tydelig til syne.
I dette korte etterordet velger jeg heller å avslutte med å trekke fram det mest personlige av diktene til Helge Stangnes, det fabelaktige diktet «Far min» (Vintersang).
Diktet åpner med en erindring som har fulgt forfatteren gjennom livet: bildet av faren ved årene i båten:
Ofte ser eg førr meg far min
der han sett på frammertofta
kledd i blåe arbeidsklea
og ei velbrukt strikkakofta
Så følger et kortfattet portrett av faren, en mann som slitet gjorde tidlig gammel, en ordknapp mann, «uten sans for drøm og dikt». Han spør seg selv om han egentlig kjente denne mannen, men han ser han ofte for seg, han «og det trygge vis han ror på», og så ender diktet med et fabelaktig bilde av en sønns kjærlighet til sin far:
– at når eg når fram til støa
der eg sjøl en gong skal skysses,
e det han som sett med åran
når min siste fjord skal krysses.
Det er et dikt med små og hverdagslige formuleringer; her er ingen store ord verken om havet, døden eller kjærligheten. Men respekten for mannen i blåe arbeidsklea og velbrukt strikkakofta vokser fra strofe til strofe, og fører fram til en slutt der den lavmælte stilen forsterker det ordknappe, men inderlige båndet mellom far og sønn.
*
I et lite dikt han har kalt «Frø i vind» (Frø i vind) har Helge Stangnes gitt uttrykk for den usikkerhet alle forfattere kjenner:
Som frø i vind flyg kverdagsord
ifrå mi stø.
Vårherre veit om det fins jord
førr mine frø.
På dette punktet trenger så visst ikke Helge Stangnes å bekymre seg: Hans frø, sådd i motvind, har slått dype røtter i et stort publikum, og de vokser stadig.
Følg Helge Stangnes Forfatterside på Facebook